Wednesday, September 21, 2011

Veckans kommentar

IMG_1005
Innimellom får eg desse lange, spennande kommentarane, ofte anonyme, frå jenter som fortel små historiar frå livet sitt, om å flytte utenlands, og om gutar dei har møtt (alle desse gutane dei møter), at dei har kasta opp av kjærlighetssorg og at dei skulle ønske dei hadde fleire nære venner. Jenter som kommenterar midt på natta, om whiskey og knuste hjarte. Alle desse historiane dett i fanget på meg og eg ser for meg kvar einaste ein, i ensomme leilighetar, med for trange bukser, med mobiltelefon i fylla og at dykk kastar vekk tid på å danse til dårlige DJ-ar. Det er det intrykket eg får av å lese alle kommentarane her, og eg blir så rørt, eller beæra er vel kanskje ordet, over at de velger å dele små drypp av alt det deilige håplause dykk driv med, til akkurat meg. Dykk er nydelige uten å vite det sjølv. Foreksempel denne kommentaren eg fekk i helga, det er liksom ein heil verden:

"Jeg var gammel nok til å komme inn på Cherrox i 2006. Jeg danset der og klinte (men ville ikke bli med hjem etterpå), og jeg danset mer, og det var mens utestedene i Trondheim var oppe til tre, men jeg var ikke hjemme før fem, og jeg skjønte aldri hvordan jeg kunne ha brukt så lang tid på å komme meg hjem. Jeg var der to ganger med en som seinere (i 2008) skulle bli den jeg ville være sammen med resten av livet, før han ga meg en kjærlighetssorg så vond at det kjentes som om rotter gnagde i stykker innvollene mine. (Det gjør fortsatt litt vondt, faktisk.) I 2006 testet vi metoder for hvordan vi skulle få gutter til å spandere øl på oss ute på byen. (Vi fant aldri noen god metode.) Vi måtte snu halvveis til Cherrox fordi vi ikke klarte å gå med høye hæler likevel, og dro hjem og skiftet til sneakers. Livet var opp og ned i 2006, men for det meste var det riktig bra. Nå sitter jeg hjemme (i Oslo) en lørdagskveld fordi alle andre har fått unger eller er på restaurant med samboeren (og altså har bedre ting å gjøre), og jeg kjenner at jeg blir skikkelig nostalgisk, og at jeg lenger tilbake til Trondheim i 2006. Jeg kan på en måte ikke forstå at det er fem år siden. Jeg drikker vin aleine i en altfor liten leilighet, og tenker at jeg må skaffe meg noen single venner snarest. Det er ingen grunn til at jeg ikke skal ha det like morsomt som i 2006, faktisk. Men takk for lørdagsunderholdning sånn i mellomtida!"

11 comments:

Eli said...

Jeg liker dette! Jeg er tjue år, var aldri på Cherrox, og har i det siste merket en frykt for å legge planer for framtida. Klarer ikke å tenke mer enn et år i gangen, hvis jeg er heldig. Vi blir eldre, og det er så mange som legger planer, planer, planer, planer for framtiden. Planer sammen med kjæresten, eller planer om å få seg kjæreste. Planer om utdanning, planer om jobb. Jeg vet ikke. I år skal jeg bare reise.
Liker denne kommentaren fordi den viser meg at du kan være flereogtjue (tipper at du er det?) og fortsatt ikke vite. Fortsatt være usikker, og med det kjenne at man lever! Selv om livet føles tragisk akkurat da. Men tenk - du er fri til å gjøre hva som helst! Du synes kanskje det er en trist ting. Men det er ikke det. Og jeg tror det finnes mange single i oslo som trenger deg. Du virker så kul! Du sier at de andre har bedre ting å gjøre... men hallo. Hjelp dem, noen. De sitter dønn fast i stikka. Det gjør ikke du! Pappa traff mamma når han var niogtredve. Hør på "B a Part" med Thomas Dybdahl nå.

Anonymous said...

Det er så bra at folk DELER! Deling er bra! Det er bra sånn generelt, selvfølgelig, men det er spesielt bra i blogger som K&A og i kommentarfeltet her. Fint å lese at det ikke bare er meg som ønsker seg flere nære venner, gjerne uten unger ;) Det finnes hundretusner av filmer om hvordan man møter kjærligheten og til og med egne nettsteder for det. Men hva med å finne nye kjære venner? Det burde vært nettsteder for og filmer om det óg. Det kan man trenge når man er ny i en by, eller når alle andre enten får barn eller jobber døgnet rundt eller når det blir slutt med kjæresten og alle vennene man har er felles venner.

Karoline said...

Hjarte svulmar og eg kjenne eg blir glad og trist på same tid! Så utroleg fantastisk, og trist då. Men tenk på alt det koselege ein kan gjere som singel. Du kan for eksempel dundre på med favorittmusikken medan du dansar rundt og gjer ting som berre du kan gjere som får deg glad. Dra med deg ein tilfeldig person frå jobb eller skule, dra med deg ein du har prata litt med - du får straks sjå at du får ein ny venn. Folk som gjer slike ting tykjar eg er dei tøffaste, dei som utfordrar seg sjølv. Og eg veit det er enkelt for meg å seie, eg er berre 18, men det skal gå bra skal du sjå! heiaheia, det blir finfint!

Anonymous said...

for ein fin kommentar! eg kan bli hennas single venn!!

eg lure på om du nåken gong har blitt bytta ut som kjæreste? at han fann seg ei ny isteden for deg asso.
Eg er der no nemlig, og eg har aldri følt meg så liten og ubetydelig før. Og viss du har, kunne du ha skrevet nokon ord om det? eg føler eg har lest ihel "fuck you fuckface".

Synne said...

Så morsomt at folk deler slik - det føles vel riktig å gi deg et lite innblikk i livet deres, ettersom du er så flink til å gi oss innblikk i ditt! God helg!

Anonymous said...

jeg gruer meg som et svin til den dagen jeg sitter igjen alene, og alle vennene mine har samboere og ikke er så interessert i å dra på byen med meg lenger.

det triste her er at jeg tror det vil bli sånn. jeg vet ikke om jeg er i stand til å bli forelska igjen, jeg vet ikke om jeg vil. hele mitt liv har jeg vært i klasser med flest jenter, i jobber med jenter, i vennegjenger med bare jenter. jeg treffer rett og slett ikke gutter, og når jeg en sjelden gang gjør det, har de sex med venninna mi når jeg egentlig tror det skal bli oss. så mister jeg både en venninne og en fin fyr, som egentlig var en drittsekk.

dette har selvfølgelig bare skjedd en gang. men jeg skal love deg den ene gangen har skremt meg. jeg sjarmerer gutter, jeg vet jeg ikke ser ut som et takras, men jeg får også høre jeg ikke er kjærestemateriale. og det verste er at jeg er enig. jeg er altfor selvstendig, vant til å lage middagen alene, ordne alt selv, klare meg uten noen andre. jeg vil ikke ha det sånn.

Anonymous said...

Kjære anonym! Det du nettopp skrev der tatt rett i fra mitt hode/Relaterer! Vi finner ute av det. Etterhvert.

Ribee said...

Ditta va dødskoseli! Kanskje Eg burde lese komentarfelta like mykje som sjølve bloggen!

PS eg såg Heidi på Mono her om dagen, eg vart litt starstruck, hadde egentli lyst å seie hei, men eg torde ikkje, kanskje neste gang.

m said...

hei, bloggen deres er den fineste i verden. så ufattelig ubegripelig vakker

skal kjøpe nytt kamera, og lurer på hva slags kamera og objektiv du, heidi, har?

Anonymous said...

Eg vil berre fortelle ei litt lang fortelling til dykk. Det er noko merkeleg med overgangane i årstidene. Det er som om vinden og temperaturforandringane gjer slik at vi menneske blir heilt galen av kjærleiken. Det er som om alle gjeng rundt og tenkar på kjærleiken. Anten er vi triste eller så er vi glade. Men kjenslene er som glør som flammar opp igjen, og folk har moglegheiter til å gjere store ting, til å vere menneske. Ein får berre lyst til å finne seg nokon å kline med, nokon å halde handa til. Eg får i alle fall lyst til det. Også blir eg trist og litt einsam når eg innser at det får halde med kjensla. For eg tørr aldri i livet å gjere det med nokon eg ikkje likar. Eg vil vere forelska og. Eg vil kjenne det krible i magen.

Men uansett, så er eg ein evig romantikar. Eg trur framleis på ekte kjærleik. Den finns der ute ein plass. Eg må berre slutte å vere så redd og tørre litt. Også må eg tørre å tale om kjensle. Det er det eg er verst til. Eg mislikar å plage andre med kjenslene mine. Det er i alle fall det eg trur eg gjer. Og det er eigentleg ganske einsamt. Jo eldre eg blir, jo meir einsam kjennar eg meg av og til. Eg har grått fordi eg kjenner meg einsam. Fordi det einaste eg vil er å ha nokon til å halde rundt meg medan eg gret og seie at det gjeng bra. Men eg bestemte meg ein gong eg var lita at eg ikkje skulle gråte framfor folk med mindre eg brakk noko eller noko liknande.

Historia byrjar med at eg har grått skikkeleg over ein gut før, fordi eg trudde hjarte haldt på å briste. Eg slo opp, eg skulle ikkje gråte, men eg gjorde det uansett. Ein kompis vart bekymra, så eg fortalde kva eg hadde gjort. Og til slutt berre gikk eg smilande ut på badet, medan festen stod på for fullt utanfor, og når eg vrei om låsen berre rant tårane. Dei berre rant, og eg visste ikkje kva anna eg skulle gjere enn å sende melding til dei beste vennane mine. ”Faen, tårane renn berre. Faen.” skreiv eg, og fikk huffda’er tilbake frå vennar som er vane med å sjå meg smile. Så skjerpa eg meg, smilte bredt og gjekk ut frå doen medan eg håpte at ingen så at eg hadde grått. Den kvelden var eg verdas fælaste menneske.

Eg var eigentleg vonbroten og tenkte heile tida at han hadde det best utan meg i tida etter. Eg trur det enno, men hadde eg ikkje vore slik ei pyse hadde eg nok visst om det stemde no. Eg knuste mitt eiga og hannar hjarte, det er bra gjort på ein dårleg måte synast eg. Og no ligg eg i senga og mimrar og tenkjar eg må vere galen som framleis tenkjar på det sjølv om eg har hatt kjærast sidan den gongen. Men ein stille kveld, med trist musikk og kjærleikssakn gjer slike ting med ein. Ein blir reint tullerusk og får berre lyst til å gå ein lang tur med ein god venn som fyrst lyttar også forstår, sjølv om ho har høyrt alt før. Det er jo eitt og eit halvt år sidan. Tragisk.

Men det har likevel skapt den meg som eg er i dag. Den har virka inn på meg i større grad enn eg klarar å fatte. Det er litt skummelt å gi ein ting så mykje makt. Men eg har tenkt så mykje over nett det forholdet at det må ha hatt ei ganske stor påkjenning. Både på han og på meg. Og det er litt trist, eg tykjar vi er litt som Kold og Sofie som ikkje får kvarandre. Også er vi så gode vennar, og eg skal ikkje tenkje slike tankar. Det er skummelt og eit anna teikn på at eg byrjar å verte galen. Men eg trur framleis på ekte kjærleik og ein dag er draumeprinsen der og då er eg draumeprinsessa hannar.

Ing said...

Hei igjen! Det var vel akkurat det som fikk meg til å skrive denne kommentaren etter at jeg hadde lest innlegget om hvordan dere hadde det i Trondheim i 2006: En hel verden, en annen enn min, og samtidig parallell (eller kryssende, kanskje). Av og til blir jeg kjent med noen som var på samme sted som meg og gjorde noen av de samme tingene som meg, i verdener som er fortid nå, og det er så rart (og fint). Dette var litt sånn.

Jeg ser at noen av de som har kommentert over gruer seg til de nærmer seg 30 og muligens sitter ufrivillig ensomme i en trang leilighet lørdag kveld. Ikke gjør det! Joda, livet kjennes litt patetisk i slike stunder. Som om det har gått baklengs eller sidelengs, og man har havnet i en eller annen håpløs blindvei. Men jeg vedder på at de som sitter der med fancy leilighet og samboer og dyr restaurant ikke alltid føler seg på topp de heller. For ikke å snakke om de med rekkehus og hund og to barn. Og som Helge Jordal (eller Karl) sier i Frida med hjertet i hånden (som ofte får bli min underholdning nettopp på sånne lørdagskvelder): "Det er fort gjort å få seg en på trynet. Men det er det som er å leve, tror jeg."

Alle bilder på denne bloggen tilhøyrer oss, om ikkje anna er nevnt.

Kval&Actionfilm?