Friday, July 29, 2011

Humans are the only animal that laughs, has religion, wages war, and kisses with lips. So in a way, the more you kisss, the more human you are.

Om nokon hadde vist meg desse bildene for ei veke sidan ville eg ikkje trudd mine egne auge. Eg kan ikkje fatte at det er eg som har tatt desse bildene, at dei er ein del av min virkelighet, at det er desse bildene som kjem ut av kameraet mitt. At så mykje kan skje på et sekund, på ein kveld, på ei veke. Aldri hadde eg trudd at eg skulle få oppleve noko så nært, så voldsomt, så ufattelig. Men no har det gått ei veke. Denne fredagen håpar eg på noko heilt anna, eg skal reise til Stavanger og møte familie og venner, og eg gledar meg til å klemme dei og gjere vanlige ting; som å ete middag og pusse tenna på badet ilag om kvelden. Så lurar eg på korleis folk der ute har det, har dåke det bra? Sjølv skvett eg kvar gong ringeklokka ringer, har mareritt om nettene og blir utmatta av å nærme meg Oslo sentrum. I går kveld såg me på alle blomane og lysene utenfor domkyrkja, det er så vakkert, nesten så vakkert at man skulle tru det gjekk at å få bytte alt tilbake, slette alle desse bildene og spole tilbake alle tårene.
IMG_0096
IMG_0115
IMG_0202
IMG_0143
IMG_0181
IMG_0168
IMG_0195
IMG_0373
IMG_0368
IMG_0364
IMG_0379
IMG_0386
IMG_0440
IMG_0385
IMG_0412
IMG_0469
IMG_0464a
IMG_0458
IMG_0466
IMG_0491
IMG_0485
IMG_0510

18 comments:

julia said...

er så enig med deg! Fint innlegg med fine bilder.ingen kunne vel tro at noe slikt kunne hende, men på en eller annen måte tror jeg dette var sunt for oss. Vi må bli flinkere til å passe på menneskene rundt oss. Var selv i Oslo i går, og det er det fineste jeg noen gang har sett tror jeg.

Oda said...

Så utrolig fine bilder. Det er fortsatt uvirkelig at det har skjedd for min del, jeg prøver egentlig bare å glemme. Er utrolig stolt av Norge som nasjon, som står sammen.

johanne said...

så vondt og vakkert

kristin said...

Så fine bilder. Og så uvirkelige.

marti said...

Nydelige bilder. Så mye kjærlighet.

Oda said...

Nydelige bilder. Jeg er så stolt av å bo i et land hvor vi reagerer med kjærlighet og et så fint samhold etter en slik tragedie. Ha det fint i Stavanger!

ida said...

I dag kom de siste navnene, og enda jeg visste at det kom, sank det i meg, kanskje er det litt som en punktum? Vissheten gjør på et vis noe med sorgen. Derfor skulle jeg visst hvordan han hadde det, hvem han løp sammen med, eller løp han, kom han til vannet, bak en sten, hva tenkte han. Her om dagen gråt jeg over at dette engang ikke kom til å være like trist som det er i dag, for i dag har jeg noen som gråter med meg, men jeg kjenner at det sakte kryper ned i en liten eske, og da er jeg helt alene. Og tenkt hvor ensomt det er i den lille eska, der han skal bo, helt alene, sånn som han også var når han løp og var redd og helt, helt alene. det er veldig fine bilder, tror jeg skal gå en tur i byen i dag.

Maria Birkeland said...

For noen utrolige bilder. Jeg var alene i leiligheten da det smalt, det ristet så hardt at bøkene falt ut av hyllene. Jeg kjente selv noen som døde, han ble gravlagt idag. Det er vondt og vanskelig, men følte likevel jeg klarte å gi litt slipp, og tenke at verden og livet kommer til gå videre likevel.

Jeg har forresten fulgt bloggen deres lenge, lenge, og vil gjerne si takk for alt det flotte som blir skrevet her.

carcharias said...

<3

Nøve said...

Det er så vondt! Klarer å holde det på noenlunde avstand mesteparten av tiden nå, men det er nesten så det blir verre når alt kommer tilbake igjen. Men jeg er takknemlig for at hverdagen er på vei tilbake, alt som distraherer er fint.

Anonymous said...

Jeg blir kvalm av å fortelle min historie, fordi den er så utrolig uviktig midt oppi det hele. Jeg mistet en jeg har arbeidet sammen med, men hele uka har handlet om så mye mer enn det. Frykten og kjærligheten og balansen mellom dem. Alt jeg er redd for og alt jeg er glad i. Å være langt borte og likevel berørt. Å kjenne noen over hele landet som kjenner noen. Å løfte fakler og roser. Å hylgrine i det ene minuttet og puste lettet ut det andre. Å være stolt, trist og i dyp sorg. Å lengte etter det normale og ønske alt ugjort.

Jeg vet at dette har endret meg, men jeg aner fortsatt ikke helt hvordan. Jeg vet bare at vi er sammen.

pernille said...

Sier som Johanne; vondt, men så vakkert.

<+)))>{ said...

jeg har det... rart, egentlig. så mange sterke opplevelser på så kort tid, så mye sinne, så mye sorg, så mye latter og glede og kjærlighet og til slutt kollapset jeg litt. nå erjeg i bodø, her er det katt og hjembrent og lakrisbåter. savner oslo som faen. mareritt om nettene og vond rygg. vi beveger oss videre, mange oppfører seg som om alle har glemt og burde huske, men det sitter i kroppene våre og jeg tror ikke vi kan glemme, noen av oss. å leve, vettu. det er sånn det er.

Kristina Kvåle said...

det går bedre no, enn for ei veke sidan, bedre enn på måndag og tysdag. men så kan det vere ein liten ting som minner meg om venner som ikkje er meir, og korleis. som å høyre seg sjølv seie til nokon - forhåpentlegvis gikk det fort. forhåpentligvis visste ikkje ho kva som skjedde. forhåpentlegvis var det momentant. så slapp ho å gøyme seg i frykt, forhåpentlegvis såg ho ingen andre døy. forhåpentligvis... ord eg aldri trudde eg skulle høyre meg sjølv sei. å gå forbi den blåsteinen i bergen, og berre sjå blomar og kjærleik og mennesker. det er merkeleg. det er trist. vi er i sorg, og vi må gjennom alle stega. som no, når eg sit på jobb og ser reportasje om norway cup og det gjer vondt i magen og auga er fulle av tårer.

veronica isabelle said...

så vakre bilder! (og nesten helt utrolig at det er i norge)

jeg har egentlig hatt det ok hele tiden, kanskje fordi jeg var i danmark når alt skjedde og sånt, men i natt på vei hjem var vi innom youngstorget og alle blomstene der, aldri har jeg grått så mye så lenge og hele veien til st.hanshaugen og bislett med masse stopp underveis. åh.

Elri said...

Herregud. Det som har skjedd er så stort at selv etter å har vært i sentrum da det eksploderte, fulgt med på internett på alt det forferdelige skjedde etterpå, sett så mange bilder og lest så mange tekster, utenfra og innenfra, og tatt så mye bilder selv etter det som skjedde, skrevet om det, grått, snakket, og gjort så mye forskjellig fint og glad, så er det vanskelig å ta innover seg alt sammen. Det fremkaller følelser hos meg når jeg ser bildene deres nå, tyder på at dette er vi ikke ferdige med, ikke i det hele tatt.

Samtidig: ydmyk, og ufattelig takknemlig for alle de gode tingene som TROSS ALT har kommet ut av dette. Ingenting kan få tilbake de tapte livene. Men NÅR DET FØRST HAR SKJEDD er det mange veier å gå. Det føles ut som om det er mye som rører seg nå, hos mange... Jeg merker meg: mer kjærlighet, mer åpenhet, mer raushet og mer ærlighet. Mer klarhet.

birgitte said...

bloggen deres er så utrolig fin og jeg blir virkelig varm i hjertet når jeg leser det dere skriver. åh.

Mari Elise Lerdal said...

Dette er de vakreste bildene jeg har sett fra tiden etter den 22. juli.

Alle bilder på denne bloggen tilhøyrer oss, om ikkje anna er nevnt.

Kval&Actionfilm?