Wednesday, October 27, 2010

Pick up your tears and run

IMG_7047
Eg kjem heim til Norge og skjønar fort at eg er like langt heimefrå her som i Paris, berre at her snakkar alle samme språk som meg. I Paris gjorde det ingenting, for eg kunne distansere meg til alt, eg skulle snart heim igjen uansett, og om eg blei sliten kunne eg berre legge meg ned på ein benk i Jardin de Plantes uten å være redd for at nokon eg kjente skulle sjå meg sovande på ein benk i parken. Men no er eg her, på St. Hanshaugen, det er ikkje Montmartre. Avogtil står eg opp frå senga etter eg har lagt meg og går bort til pc'en, skrur den på for å sjå på bilder frå Paris. Som ein narkoman som ikkje har fått dosen sin må eg legge meg tilbake i senga, ennå lengre vekke frå heime.

Eg begynnar å jobbe på kafé og grin på do i pausen. Tar på masse rød lebestift og håpar at dei ser på leppene mine istadenfor augene mine, som nettop stod på personaltoalettet og grein, augene som drakk gin blanda med Solo åleine ved kjøkkenbordet i går, for så å ende åleine opp på Youngstorget kl. 04.00. Eg innser at eg har tapt, eg er byens mest fyllesjuke servitør, som har for rar dialekt til å kunne sei "cortado". Eg trykker Ctrl Z om og om igjen og gløymer at det ikkje går an i det virkelige liv.
Tilslutt får eg endelig eit jobbintervju. Printar ut fine ark, legg fram porteføljen min, har fast håndtrykk og tar på min finaste bluse. På trikken ser eg at neglelakken min er litt slitt, eg tenker faen men faen heller. Mannen som skal intervjue meg er ein sånn mann ein skal passe seg for. Middelaldrande, litt tjukk nazikjønnsfacist med liten tiss. Han spør meg kvifor eg tør å møte på jobbintervju med slitt neglelakk, blafrar gjennom porteføljen min og seier at det ikkje er det verste han har sett, men ikkje det beste heller. Er ubehagelig, kjørar meg, prøvar å sette meg ut. Eg gjer så godt eg kan, så godt ei jente kan med heile porteføljen sin foran seg, heilt avkledd. Han ville aldri behandla meg slik om eg var ein mann på hans alder, men eg klarar ikkje sei det, klarar ikkje sei at han har liten tiss, at eg er flinkare enn han, at han er gammal, og eg er ung og at han skal holde kjeft og passe seg for sånne som meg.
Det klarar eg ikkje å sei. Istadenfor pakkar eg saman porteføljen min, bildene mine som betyr alt for meg og er den høflige jenta med fast håndtrykk, som tilogmed neiar litt forsiktig. Når eg kjem ut på gata begynnar eg å grine og ringer pappa. Prøvar å fortelle historien, skular at eg grin og latar som om eg berre er sint. Angrar på at eg ikkje gav han fingern og sa det eg skulle sagt. Eg grin litt meir før eg tørkar meg sjølv opp frå golvet på 37-bussen og gøymer meg under dyna resten av dagen. Eg savnar å være den jenta som har langt lyst hår og som bur i Paris. Ho som klarar å distansere seg til alt og gi fingern til menn som er frekke, ho som skreik inn vinduet på ein bil full av slibrige tenåringsgutar. Kor blei det av ho?

20 comments:

Anonymous said...

Du skriver så utrolig fint. Håper livet går bedre nå. Du er flink og ung.

http://www.youtube.com/watch?v=sTJ7AzBIJoI

mijaow said...

Huffda.. Trist å lese, særlig fordi du er så himla flink til å skrive at jeg sitter her med litt vondt i hjertet nå. Ikke la en dum, liten mann knekke deg, du er superflink og du er superduper sterk som bare dro til Paris og bodde der i et år. Jeg beundrer deg sinnsykt mye for det, det hadde jeg aldri turt, dessverre. Og ja, du er ung, du har massevis av sjanser igjen, selvom det virker som verdens undergang der og da. Stå på, jeg heier på deg! (føler meg litt teit som sier det her, med tanke på at jeg er ..tja. 3 år yngre enn deg ellerno', haha)

Ellen said...

Å jeg som sitter her å skulle ønske jeg var deg. Så pen og fin med fine klær og sko, en utrolig evne til å fange fantastiske øyeblikk med objektivet ditt, og skape hverdagsmagi og glede for så mange lesere. I hvert et bilde du legger ut føler jeg det er mitt liv som er vanskelig og stusselig fordi du/dere opplever og lever livet. Hadde du bare kunne sett deg selv utenifra (nå kjenner jeg deg jo ikke) så ville du sett hvor mye positivt du allerede har. Og de som ser deg ser kreativiteten din, de ser originaliteten din, og sånne middelaldrene menn med små tisser kan sitte der på kontorene sine og tro di er noe, men de har allerede brukt opp de beste årene i livet sitt, og du skal leve livet ditt om igjen (i år)før du er like gammel som dem. Så gi dem finger'n. Og Dra til neste jobbintervju.

Joachim said...

<3 kaffe i morgen? <3

Anonymous said...

Hva slags kamera bruker dere? Nydelige bilder:) Kan det være nikon?

susanna said...

fuck it. han mannen kan dra seg til hælvette.

Mie said...

faen ta sånne menn, heidi. du er rå, og selv om du kanskje føler at oslo har tatt fra deg tøffheten fra paris så er du fremdeles den jenta som skreik inn vinduet på en bil full av slibrige tenåringsgutter. verdens fineste dialekt har du også, hvem faen vil ha cortado uansett.

Veronika said...

Æsj, kjenner meg igjen, det er så ubehagelig å møte personer som får en til å virke liten! Du er flink, du tar så fine bilder og skriver bra, ikke la deg knekke av kjipinger, det finnes heldigvis masse hyggelige folk også og Oslo kan av og til være bra, selv om det ikke er Paris.
Det var hyggelig å møte deg hos Barbra, sorry at jeg sølte soyamelk på kjolen din!
Jeg vil forresten ofte ha cortado. Soyacortado.

Johanne said...

uff, så kjedelig! håper du finner igjen den gamle deg! eller, jeg VET du gjør det. bare gjennom å lese denne bloggen har jeg sett at du er en fantastisk, kreativ og sprudlende jente :) du kommer til å få verdens beste jobb hvor du kan utfolde deg og vokse! du har talent! bildene dine gjør meg alltid glad (og bittelitt misunnelig på hva slags liv du har, med alle vennene dine som virker helt utrolige) stå på <3

raggen said...

hiv deg på flyet og bli med å balle i Berlin, baby!!! billige billetter....

ps: når eg blir sjef ska eg ansette deg.

Uteerdetmelkehvitt said...

<3

Gunhild G said...

Du er heilt vanvittig fantastisk og flott!!!!!

Marie H. said...

En arbeidsgiver som gir deg følelsen av at du skal passe deg for ham, og som gir ekle kommentarer - det hadde sikkert ikke bragt deg nærmere hjem.
Da er det finere å ligge under dyna på St.Hanshaugen, og drikke gin ved kjøkkenbordet. For en liten stund ihvertfall.

Så nå kan han ekle sitte der med (den lille) tissen i postkassa.

Cathrine said...

Han var for gammel til å skjønne greia. Du er flinkere enn de aller fleste, og han var for dum til å skjønne det. Sånn er det når man har mindreverdighetskomplekser pga altfor liten tiss!

Tøffe, verdens beste Heidi er her fremdeles!

Anonymous said...

du er flott og fin og nydeleg!!

Anonymous said...

Gamle menn med små pikker ( og tilsvarene hjerner) er det litt for mange av. Oss søte små piker med portfolie må bare innse at vi er flinke, og har større baller enn de. Yo go girl *snap-snap*

Eirin said...

Har så lyst til å si at alt ordner seg, men det kan man jo aldri vite om det gjør. I mellomtiden må man bare kjempe og stå på og ikke gi opp, for på den måten vil man i hvertfall alltid være nærmere å nå ens mål og kan si man har gjort sitt beste. Så får vi håpe alle fæle menn og andre maktsyke autoriteter går å legger seg i mens.

Hanne said...

Det vil ordne seg! Og kjipe ekle folk uten empati – de kan ha det så godt.

Heia deg! :-)

Benedicte - overkommelig.com said...

Ah, vi har livet framfor oss. Du har eit enormt talent og potensiale, ikkje la negative fortelle deg kva du kan og ikkje kan. Du greier det. Kva som helst.

oluffen said...

Utrolig rørende tekst. Håper alt blir bedre snart! Har lyst å gi deg en klem, leser alltid bloggen men dere kjenner meg ikke, så derfor blir det litt rart.. :P Lykke til!

Alle bilder på denne bloggen tilhøyrer oss, om ikkje anna er nevnt.

Kval&Actionfilm?